Finanskrisen har rammet maritim industri hardt. Både norske verft og skipsbygging glabalt opplever ordretørke, permitteringer og konkurser. Flere tusen skip ligger i opplag. Det er ”dagen derpå” for maritim industri, etter flere år med sterk vekst.
Stein Ove Erikstad ufordrer bransjen til å se på krisen som en utfordring, som også gir muligheter. Norske verft har gått fra å ha enorme ordrereserver ved inngangen til 2009, til en situasjon som preges av ordretørke, permitteringer og konkurser. Det samme har skjedd med skipsbygging globalt. Flere tusen skip ligger i opplag, og for de som seiler er ratene betydelig redusert. På tross av dette mener Professoren ved NTNU at vi kan være optimister på vegne av norsk maritim industri. Dette forutsetter at vi flytter fokus vekk fra de kampene vi er dømt til å tape, og retter innsatsen mot de områdene hvor vi offensivt kan angripe nye muligheter.
Erikstad skriver i Mandagmorgen at i løsningen for norsk maritim industri må fokus være å forsterke vår posisjon som en av verdens ledende leverandører av komplekse, kompetansekrevende maritime produkter og tjenester, gjennom følgende fem strategier.
Strategi 1: Kompromissløst fokus på innovasjon og produktutvikling
Konkurranseevnen til norsk maritim industri ligger i at høy innovasjonsgrad, teknologisk kompetanse og kvalitet utligner ulempen med et høyt kostnadsnivå. Vi vil hele tiden tape markeder til konkurrentland som klarer å kombinere teknologisk utvikling med lavere kostnader enn oss. Utfordringen ligger i å fylle på raskt nok i den andre enden. Erikstad hevder likevel at det definitivt ikke er en kamp vi er dømt til å vinne, og at politiske føringer tenderer mot at virkemiddelapparatet fokuserer på næringssementer på vei ned. I stedet bør det prioriteres de segmenetene som viser størst lønnsomhet og omstillingsevne – det er her samfunnets investeringer i kunnskap og innovasjosevne kan forventes å gi høyest avkastning.
Strategi 2: Bevar styrken og helheten i den maritime klyngen
Klyngens styrke er avhengig av at den er komplett, slik at man oppnår effektive kunnskapsmessige sprednings- og tilbakeføringsmekanismer. Svake ledd i klyngen utgjør derfor en risiko, noe som for øyeblikket først og fremst gjelder skipsverftene. Dette åpner opp for at myndighetene bør komme på banen med sitt bidrag for at klyngen opprettholdes. Den maritime klyngen representerer en høyteknologisk, kompetansebasert næring innenfor et område hvor Norge både har spesielle historiske og geografiske forutsetninger for å lykkes. Mister vi denne kunnskapen gjennom en forvitring av den maritime klyngen, vil dette få store økonomiske konsekvenser, og det vil være kostbart å bygge den opp igjen.
Strategi 3: Utvikle globale produksjons- og leveransekjeder
På tross av ønsket om en komplett klynge i Norge, understreker Erikstad at vi må erkjenne av vårt høye kostnadsnivå medfører at viktige deler av våre produkt- og leveransekjeder må settes ut. Erikstad gir eksempelet med tidligere Aker Yards som tidlig flyttet den arbeidsintensive skrogbyggingen til Romania, når de i 2000/01 kjøpte 2 verft der, med økte omsetningsresultat. Dette har fleste andre verft fulgt opp på, og mange mener dette har vært avgjørende for å beholde store deler av norsk skipsbygging.
Utfordringen ligger i å offensivt utnytte dette til en langsiktig styrking av egen konkurranseevne og lønnsomhet, og strategien kan på ingen måte være basert på kostnadsminimering alene.
Strategi 4: Vær offensiv i møtet med nye klimautfordringer
Erikstad fremhever Rederiforbundets nullutslippvisjon, og etterlysning av strengere miljøkrav som et riktig strategisk valg. Større krav til kvalitet, kompleks teknologi og kompetanse kan være et komparativt konkurransefortrinn for norsk skipsfart, men det forutsetter et internasjonalt regelverk.
Strategi 5: Ta lederposisjon i framvoksende mulighetsområder
Havrommet som omgir oss byr på fortsatt mange uutforskede muligheter hvor norsk kompetanse, teknologi og erfaring gir oss muligheten til å ta en lederposisjon. Stikkord her kan være Arktis, dypt vann, havbasert energiproduksjon og havbasert matproduksjon. I den videre utviklingen av havrommet må de store industrielle lokomotivene ta på seg en lederrolle. For å kunne løfte dette tilstrekkelig til å sette Norge i førersete vil det også være behov for industripolitiske grep, både med tanke på rammebetingelser, finansiering og risikoavlastning.