Maritim betraktning om det norsk-litauiske forretningsmøtet

Teksten stod som maritim betraktning i Haugesunds Avis før det norsk-litauiske møtet fant sted i Haugesund.

Jp
Litauens ambassadør til Norge, Jonas Paslauskas.

En gang var Litauen et stort land. Det er en fascinerende historie. I middelalderen strakk det seg fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør. Vilnius var hovedstaden den gangen også. Kiev var en del av riket. I nordvest grenset middelalderens Litauen til korsfarerstaten til Den tyske orden, teutonerne. I øst gikk grensen mot Storhertugdømmet Moskva som om kort tid skulle bli til det for oss mer gjenkjennelige Russland. Etter at mongolene mot slutten av middelalderen ikke lenger kom til å utgjøre en trussel mot Moskva fra øst, kunne russerne vende blikket vestover. Vest for Litauen lå Polen. Begge landene skulle med tiden få føle klørne til den russiske bjørnen. Ingen topografiske barrierer demmet opp for trykket, kanskje med unntak av myrlendt terreng. Heller ikke for trykket fra det som i moderne tid ble til et samlet Tyskland. Alle folk mellom stormaktene Russland og Tyskland har i perioder følt på deres beklemmende nærvær.

I anledning av at den litauiske ambassadøren om kort tid kommer til Haugalandet i spissen for en næringslivsdelegasjon, stilte jeg ham derfor spørsmålet om hvordan han ser på Litauen i forhold til resten av Europa, og i forhold til Norge. Det første han sa, var at Litauen er medlem av EU. Det andre han sa, var at Litauen geografisk sett ligger midt i Europa. Det tredje var at Litauen i areal er større enn for eksempel Nederland og Danmark. Deretter poengterte han at Litauens medlemskap i NATO gir trygghet. Før han understreket at både Litauen og Norge har åpne økonomier og derfor har felles interesse i å fremme frihandel og markedsøkonomi. Dessuten sa han at maritimt næringsliv betyr mye i begge land, og at halvparten av Litauens import av naturgass kommer fra Norge.

Jeg føyer for min del gjerne til at både Litauen og Norge er små land som begge må balansere sine interesser mellom mektigere nasjoner enn våre. Norges fordel i det internasjonale stormaktsspillet har i så måte vært at vi har vært mer perifere i Europa enn Litauen. Derfor har ikke stormaktene valset over oss på samme måte. Nordmenn tenker det ikke slik. Det skyldes nok delvis oljepengene våre og arbeidssøkende øst-europeere som i våre øyne er mer avhengige av oss enn vi av dem, men det går vel opp for oss med tiden. At vi historisk er en utkant og gjør best i å sikre oss gode forbindelser til alle som vil gjøre forretninger med oss i fremtiden. Det vil Litauen.

Ambassadør Jonas Paslauskas sier at nordmenn og litauere har delvis ulike tilnærmingsmåter i forretningslivet, men at disse tilnærmingsmåtene utfyller hverandre. - Nordmenn er pragmatiske og søker konsensus. Litauere har en høy toleranse for risiko og er handlingsorienterte, med kort beslutningsprosess. Sammen gir dette en god dynamikk, sier ambassadøren.

Det kan hende han har rett. I alle fall er det slik at den norske eksporten til Litauen har fordoblet seg fra 2013 til 2017 og er i dag ifølge Paslauskas og SSB over dobbelt så stor som den til Russland. Ambassadøren fremhever også at Litauen er blitt rangert som det nest beste stedet i Europa å gjøre investeringer, og han sier at over halvparten av litauerne snakker to eller flere fremmedspråk. Tipper det dreier seg om engelsk, russisk og tysk.

Flere nordmenn burde i grunnen lære russisk og tysk, og for den saks skyld kinesisk. Dersom vi ønsker å eksportere mer, gjøre investeringer ute, eller rett og slett bare vi la oss berike av fremmede kulturer. Jonas Paslauskas nevnte den store, litauiske maleren og komponisten Mikalojus Konstantinas Ciurlionis. Han sa at det i år var den tjueførste gangen Kaunas i Litauen arrangerte en internasjonal musikkfestival med utgangspunkt i Ciurlionis og Edvard Griegs komposisjoner. De to var noenlunde samtidige. Jeg visste ingenting om dette. Gjorde du?

Så kan vi spørre oss om hvorfor en kulturstat ble så seint kristnet som tilfellet var med Litauen. Det skjedde først rundt 1400, altså over tusen år etter Bysants og Roma, eller for den saks skyld Irland, og nær 400 år etter nabolandet Polen, og for den saks skyld Norge. Spørsmålet er betimelig å stille ikke fordi kristendommen er noe så mye mer kulturelt enn annet tankegods, men fordi det handler om samkvem med andre kulturer. Var Litauen helt isolert? Nei, jeg tror det hadde mer med særegne maktpolitiske forhold å gjøre, men andre får svare. Selv om jeg var innom dette med ambassadøren, svarte ikke han. Det kan jeg forstå. Han tenkte nok sitt og lurte på om jeg ikke var mer interessert i maritimt næringsliv.

Litauen utdanner sjøfolk i havnebyen Klaipeda. – Utdanningen har høy prioritet. Vi ser den som grunnleggende for vekst og utvikling i den maritime næringen vår. Målsettingen for Klaipeda er å bli den fremste byen innenfor blå økonomi i Baltikum og i verdensklasse internasjonalt. Litauen har skips- og offshoreindustri, og vi vil ekspandere den maritime verdikjeden ved å invitere inn blant annet dere, sier Litauens ambassadør til Norge. Vi har tatt ham på ordet og innkalt til forretningsmøte. Så får vi se!

(Tekst og foto SMe)