Har egentlig regjeringen en maritim kulturforankring?

Maritim betraktning i Haugesunds Avis. Vikingskipene på Bygdøy smuldrer bort. Har regjeringen en maritim kulturforankring?

Draken
Illustrasjonsfoto: Draken Harald Hårfagre ble bygget i Haugesund og sjøsatt i 2012. Byggingen tok utgangspunkt i en levende norsk båtbyggertradisjon med røtter tilbake i vikingtiden.

Den som tror at norske vikinger og vikingskip kunne gjøre strandhugg på kontinentet, i England, Skottland og Irland, og noen steder etablere vikingriker, fordi vi hadde en overlegen skipsteknologi og var gode krigere, har i beste fall bare delvis rett. Likevel er det en skandale at vi lar vikingskipene på Bygdøy smuldre bort. De er vår viktigste merkevare. Kanskje fordi verden har latt seg fascinere av effektiviteten og brutaliteten i vikingenes overfall og overgrep i Europa. Dessverre lar mennesker seg fascinere av slikt, bare vi får det på avstand. Men grunnen til fascinasjonen kan være en helt annen. Det kan tenkes noen lurer på hvordan i all verden Europa kunne være så uforberedt?

Sjømakt og handel forutsetter og fremmer åpenhet og demokrati. Vikingene besatt sjømakt, men bedrev ikke bare med ran og voldtekt. De var like interessert i fredelig handel. Faktisk. Men var de forkjempere for demokratiet? Bortsett fra at viktige spørsmål ble avgjort på tinget, er det vanskelig å spore et demokratisk sinnelag i Norge i tidlig middelalder. Vi må lete andre steder. I antikkens Athen og kanskje også i Kartago. Det deliske sjøforbundet som Athen etablerte i kjølvannet av perserkrigene, og den sjømakten og det handelssystemet Kartago etablerte noenlunde samtidig, og som romerne nedkjempet i de tre puniske krigene, før de vendte seg mot det hellenistiske systemet som var blitt etablert av grekeren og makedoneren Alexander den Store etter Athens storhetstid, var for Kartago sitt vedkommende bygd på åpenhet mot omverden og for Athens vedkommende både på åpenhet og demokratiske prinsipper. Den hellenistiske arven bar i seg det samme. Athen hadde vært en torn i øyet på det aristokratiske perserriket, og Kartago ble det samme for aristokratene i Roma. Med Kartagos og den hellenistiske verdens fall var alle etterlevninger av fri flyt av mennesker over havet og et ufyselig folkestyre utslettet.

Hva var egentlig problemet?

Problemet for perserne og romerne var enkelt og greit at etableringen av sjømakt, både for å forsvare handelsruter mot pirater og truende kontinentale kulturer, og for å forsvare eget territorium, krevde underordning fra den landeiende klassen. I Perserriket og Romerriket var det jordeiendom som gjaldt, ikke handel og kjøpmannskap. I Athen derimot, under Themistokles og senere Perikles, og i Kartago under Hamilcar Barca og deretter sønnen, Hannibal, ja også før dem, rettet man fokus mot havet. For å lykkes måtte alle ressursene konsentreres omkring byggingen av en sterk flåte. I Athen sørget Folkeforsamlingen for en bred allmenn legitimitet. Også Kartago hadde en folkeforsamling, men her spilte oligarkene en større rolle. Uansett fryktet både perserne og romerne at demokrati og åpenhet, sjømakt og handel, ville virke destabiliserende på deres grunnleggende sett landbaserte kulturer.

Med Romerrikets sammenbrudd på 400-tallet e. Kr. gikk Europa inn i føydalismens tidsalder. Det som preger føydalismen er at all makt er konsentrert omkring jordeiendom. Slik sett ble Romerrikets innadvendte, landfikserte fokus videreført. Derfor var Europa uforberedt da vikingene dukket opp i horisonten mot slutten av det åttende århundre. Frankerne og angelsakserne hadde ingen sjømakt å møte vikingene med. De måtte prøve å bekjempe nordmennene og danskene på land, men problemet var at de kom så uventet og trakk seg så raskt tilbake etter at de hadde tatt hva de var ute etter. Hadde den demokratiske arven og de maritime tradisjonene fra Athen stått seg sterkere mot romernes maktovergrep, ville mye sett annerledes ut.

Med dette kunne historietimen godt avsluttes, men vi er ennå ikke helt fremme ved poenget. Som sagt smuldrer vikingskipene på Bygdøy bort. Det er nylig lagt frem undersøkelser som viser at så vel Osebergskipet som Gokstadskipet og Tuneskipet forvitrer med faretruende hurtighet. Likevel er det ikke bevilget nok penger til å gjøre noe med det. Regjeringen viser til statsbudsjettet for neste år, men tiden går.

Hva er egentlig problemet?

Nå skal det være sagt at den største greske filosofen ved siden av Aristoteles, nemlig Platon, var imot sjømakt og handel over havet. Han hadde erfart Athens nederlag mot Sparta i 404 f. Kr. og forstod dette som et resultat av sin hjembys for ensidige fokus på å skape et maritimt imperium. Men dette var ikke grunnen til at han var en motstander av retorikeren Gorgias og andre sofister. I retorikken er det ingen absolutte sannheter. Det gjelder bare å vinne debatten. Platon mente at det fantes absolutte sannheter. Hvilken sannhet som gjelder for regjeringen i spørsmålet om vikingskipenes fremtid er vanskelig å si.

Men ett er sikkert.

Om vi i statsbudsjettet for 2020 ikke ser nok midler avsatt til å redde vikingskipene, kan regjeringen fort bli beskyldt for at den nylig fremlagte havstrategien som skal sikre og videreutvikle Norges plass blant de store havnasjonene, kun er skuebrød. Et høvelig retorisk argument å ty til for anledningen. Og en retorisk vending til. Egentlig er regjeringen innadvendte og landfaste i sitt kultursyn, et kultursyn som dessverre har fått råde alt for lenge i Norge. Med en statsminister fra Bergen og en «vikingskipansvarlig» minister fra Stavanger kan da dette umulig stemme. Eller?

(Tekst og foto SMe)