Obligatorisk for alle som er opptatt av skipsfart og kvinnesak

Arne Vestbøs nye bok om de to kvinnelige skipsrederne Brummenæs og Torgersen er kunnskapsmettet, spennende og lettlest på samme tid.

Bt

Kildetilfanget

Samtidig som Vestbø har hatt et rikt kildetilfang å øse av, både primær- og sekundærkilder, har på den annen side kildetilfanget også vært noe av utfordringen hans. Utfordringen har vært at han ikke har hatt muntlige kilder i noen som kjente de to kvinnene godt. Han har heller ikke hatt personlige brev og annet som har gjort det mulig virkelig å komme tett på Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen som mennesker og næringslivsaktører. Det sier seg selv at han ikke har kunnet snakket med dem personlig. Hanna Brummenæs døde i 1942. Bertha Torgersen i 1954.

Omgivelsesbildet

Men han har løst problemet på en god måte. I boken «Brummenæs & Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere» forstår Arne Vestbø et godt stykke på veg de to foregangskvinnene ut ifra den historiske konteksten de levde og handlet i. Slik er boken også blitt et godt stykke haugesundshistorie. Sammen med blant annet primærkilder knyttet til verv særlig Hanna Brummenæs hadde i lokalpolitikken og i kvinnebevegelsen, tegnes et fyldig og fascinerende bilde av de to.

Verdens første?

Så var det bare dette da, om det i det hele tatt er mulig å slå fast at noen er verdens første i sitt slag, om det er innenfor skipsfarten eller annet. Til tross for at Vestbø bruker betegnelsen «første kvinnelige skipsredere» i boktittelen, slår han det så allikevel ikke endegyldig fast i selve teksten. Det gjør han klokt i. Han trekker selv frem norskfødte Thea Foss som i 1889 etablerte slepebåtfirmaet Foss Maritime i Tacoma, Washington, USA. Et selskap som i dag har et samarbeid med Østensjø Rederi. Med dette signaliserer han usikkerhet på om Brummenæs og Torgersen egentlig fortjener betegnelsen «første» i sitt slag.

Mytene

Arne Vestbø påpeker noen forhold ved Brummenæs og Torgersens liv og levnet det er viktig at blir satt på plass. Han tilbakeviser blant annet myten om at de tilstedeværende skipsredere under auksjonen av damperen «Goval» i 1909 lo da møbelsnekker Krohn-Haaland fikk tilslaget ettersom han angivelig ikke skulle ha hatt penger til et slikt kjøp, og at de ble overrasket da det viste seg at Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen stod bak. Faktum er at de to hadde investert i skipsparter helt tilbake fra 1898, og at dette var velkjent i Haugesund. Det var riktignok en annen ting å selv ville disponere et skip, men næringen kjente de godt, og dette visste det lokale skipsfartsmiljøet.

Det er også prisverdig at Vestbø tilbakeviser at de to kvinnelige skipsrederne skulle ha lykkes bare fordi de hadde gode menn med seg på kontoret og om bord i skipene. Om ikke forfatteren sier det selv, er slike utsagn ofte uttrykk for menns fordommer og hersketeknikker.

Homofili

Kanskje litt avhengig av hvordan man leser, slår heller ikke Arne Vestbø kategorisk fast at Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen levde i et homofilt parforhold, men han mer enn antyder at slik må det ha vært. Det er helt greit at han er forsiktig. Vi vet ikke hva som skjedde innenfor hjemmets fire vegger. Likevel skal vi se de to like mye som foregangskvinner innenfor likekjønnet kjærlighet, som innenfor kvinnesaken. I den gangen så pietistiske Haugesund er førstnevnte kampsak like viktig som sistnevnte.

Haugesund Rederiforening

Hva Arne Vestbø ikke gjør, er å stille spørsmål ved hvorfor verken Hanna Brummenæs eller Bertha Torgersen noen gang fikk et verv i Haugesund Rederiforening. Rederiet deres ble medlem da Rederiforeningen ble stiftet den 12. februar 1910 og var medlem helt til rederivirksomheten ble innstilt like etter andre verdenskrig. Sannsynligvis spør han ikke fordi han heller ikke har noe svar. Brummenæs og Torgersen er nesten usynlige i Haugesund Rederiforening sitt arkivmateriale. Om dette var fordi de ikke ble inkludert, eller fordi de selv holdt avstand, vites ikke, men forholdet er mulig å problematisere.

Innovasjon

De to kvinnelige skipsrederne Brummenæs og Torgersen var ikke innovative aktører i næringen. De holdt seg til gamle skip i trampfart, og med ett unntak dampskip, der for eksempel Knut Knutsen O.A.S., H. M. Wrangell & Co. og Christian Haaland gikk for motorskip, linjefart og tanktonnasje, men de har i kraft av sitt kjønn og sin samlivsform betydd svært mye for så vel den lokale som den nasjonale skipsfarten foruten for kampen for likestillingen.

Arne Vestbøs bok om «Brummenæs & Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere» er godt skrevet og bør bli obligatorisk lesning for alle samfunns- og skipsfartsinteresserte kvinner og menn.

(Tekst Sverre Meling jr. Omslag/foto Cappelen Damm)