Ledelse og kommunikasjon i krisetid

- Korona-krisen vil forandre Norge. Akkurat nå vet ingen hvor lenge den vil vare, bare at det blir lenge

Larsen202
Jan Erik Larsen i rådgivningsselskapet Kruse Larsen.

- Korona-krisen vil forandre Norge. Akkurat nå vet ingen hvor lenge den vil vare, bare at det blir lenge. Akkurat nå vet ingen hvor hardt den treffer oss, bare at det blir hardt. Nå testes lederskap på alle nivåer. I nasjonen. I bedriftene. I offentlig sektor. I lokalsamfunnene, skriver Jan Erik Larsen i rådgivningsselskapet Kruse Larsen på egen nettside.

"Krisen, og håndteringen av den, vil få stor betydning for politikk og samfunnsliv. Store kriser, enten de er skapt av det finansielle systemet, av terror, av virus, eller av menneskeskapte klimaendringer, kan alle sies å springe ut av måten vi lever livene våre på, måten vi har organisert samfunnet på. Om ikke koronaviruset er menneskeskapt (selv om det finnes konspirasjonsteoretikere som mener det også), er det liten tvil om at vår utstrakte reisevirksomhet har bidratt til spredningen av det. Og om globaliseringen ikke har forårsaket selve krisen, så merker vi i alle fall de dramatiske konsekvensene av at den globaliserte økonomien, med fri flyt av varer og folk over grensene, stanser opp. Vår lille, åpne, eksportrettede, økonomi merker det mer enn de fleste. Hovedproblemet i den økonomiske krisen vi opplever nå, er ikke at norske frisører og kjøpesentre må stenge. Det er den kraftige nedkjølingen i verdensøkonomien som plager oss og vil plage oss mest.

Vi skal ikke dvele mye med dette, foreløpig, men bare minne om at ledere «faller eller flyr» som konsekvens av sitt lederskap, nettopp i krisetider. Justert til våre nasjonale forhold betyr det, blant mye annet, at folkets dom over krisehåndteringen betyr mye for hvem som skal styre Norge de neste 5-6 årene.

De som nå jobber med å holde nasjonen flytende, de som bestemmer over smitteverntiltakene, og de som lager krisepakker i regjering og storting, tenker selvsagt aller mest på hva som vil virke, hva som er riktige tiltak, hvordan de skal hindre at smitten tar overhånd og hvordan de skal hindre at pengene ikke havner på avveie eller i lommer der de ikke bidrar til å løse krisen. Det er substans, virkemidler, rett problembeskrivelse og rett løsning som er deres hovedfokus. Men selvsagt tenker de også på ettertidens mulige dom over innsatsen. De husker godt at Jens Stoltenberg ble berømmet for sin innsats midt i krisen 22. juli 2011, men at han og regjeringen senere fikk krass kritikk for sin innsats før krisen. Norge var for dårlig forberedt, mente mange. Den debatten vil komme denne gangen også. Men enda mer enn de frykter å bli dømt for det de ikke gjorde før krisen, frykter dagens nasjonale ledere dommen over det de gjør under krisen. Derfor er det vesentlig for våre nasjonale ledere nå å sikre oppslutning om tiltakene. Skal de lykkes med det, altså få oppslutning om medisinen, må de først få oppslutning om diagnosen. Som vi har skrevet på denne plass utallige ganger før: hvis løsningen kommer før problemet, blir løsningen problemet.

Det vi står midt i nå, er så kolossalt at vi ikke har sett maken i fredstid. Og så urettferdig det enn måtte føles å ha fått dette på nettopp sin vakt, er det nå en gang de uforutsette omveltningene som tester lederskapet og skiller de ubetydelige fra de store som skriver seg inn i historiebøkene. Og historiens dom kan være nådeløs, og for politikere på valg, kommer dommen hvert fjerde år. Det Erna Solberg og hennes mannskap gjør mellom nå og september 2021 avgjør i stor grad om hun blir historisk og vinner et tredje valg. Like skjebnetungt er det for Jonas Gahr Støre. Oljekrisen i 2014-2016 ble paradoksalt nok starten på Aps nedtur, særlig fordi partiet bommet på problembeskrivelsen før valget i 2017. Mens Jens Stoltenberg vant valget i 2009 blant annet på grunn av sin håndtering av den internasjonale finanskrisen. De fleste mener det er en styrke akkurat nå at vi har en mindretallsregjering som får opposisjonen i Stortinget med seg på det aller meste. Krisehåndteringen synes hevet over partigrensene. Og dermed er opposisjonen forpliktet på de viktigste tiltakene.
Hva gjør de flinkeste nå?
Det er ikke bare i politikken det er avgjørende med godt lederskap og riktige tiltak. Hver eneste dag kjemper norske bedrifter for å overleve. Hver eneste dag er fylt av veivalg som kan bety liv eller død for virksomheten. Det handler om å holde skuta flytende fra dag til dag, og samtidig legge et løp for å overleve på lang sikt. Vi tror det er klokt å tenke i flere faser nå. Før påske vil vi se konturene av om smitteverntiltakene virker eller ikke. Virker de ikke etter hensikten, kan det komme enda strengere reguleringer med ytterligere nedstengning av samfunnet. Viser det seg derimot at de virker, vil det bli omtrent som nå, eller noe lettere. Første fase er altså fram til påske.

Andre fase er resten av andre kvartal, fram til ferien. Der vil mange viktige beslutninger måtte tas. Skal vi permittere? Redusere staben permanent? Be om frivillig lønnskutt? Stenge helt ned? Mange har vært tvunget til å gjøre dette allerede. Men de fleste vil måtte gjøre slike overveininger fram til ferien. Det må gjøres på grunnlag av de best tilgjengelige prognosene for hvor langsiktig dette blir.

Tredje fase vil være resten av året. Vi tror det er klokt å forberede seg på unntakstilstand ut året. Når vi nærmer oss jul, vil vi vite mer om de langsiktige virkningene på samfunnet og økonomien. Det blir mer krevende enn noen gang å lage budsjetter. Basert på våre egne erfaringer, og erfaringer fra de kundene vi har jobbet med siden krisens utbrudd, er dette fem punkter de aller flinkeste har god kontroll på når det gjelder kommunikasjon og næringspolitisk krisehåndtering:

1. De flinkeste forstår at god kommunikasjon er alfa og omega, og avgjørende viktig for god krisehåndtering. Det er viktig å kommunisere godt med alle sine interessenter; eiere, finansinstitusjoner, myndigheter, leverandører, samarbeidspartnere, kunder og andre de er avhengige av. Å kommunisere med markedet, fjerne usikkerhet, slå ned på rykter og usannheter og oppklare misforståelser er essensielt. Å fortelle hvorfor man gjør som man gjør, om man permitterer, stenger eller endrer atferd, er viktig.
2. De flinkeste forstår at de ansatte trenger informasjon for selv å kunne kommunisere og fortsette å være gode ambassadører gjennom krisen. En krise bringer med seg frykt, uro og grunnlag for spekulasjoner også internt. Kommunisér tydelig hva ledelsen tenker. Mange ansatte står i førstelinjen, møter kundene og får mange spørsmål. Sett dem i stand til å svare! Husk at mellomledere ofte står mellom barken og veden. Hjelp dem og vær tett på. Oppretthold en god struktur i det daglige om dere må gå over til hjemmekontor. Ha daglig kontakt med alle medarbeidere, direkte hvis bedriften er liten, gjennom avdelinger og grupper om bedriften er stor.
3. De flinkeste husker at krisen tærer på organisasjonen, og særlig på nøkkelpersonell. Pass på at de ikke brenner seg ut. Skjerm nøkkelmedarbeidere for alt som kan tas av andre. Ha en plan for hvordan de skal erstattes om de blir borte. Og ikke glem å gjøre noe kjekt, selv om kostnadene kuttes. Alt det hyggelige vi normalt gleder oss til, har en tendens til å bli borte i krisetider. Det er forståelig. Men desto hyggeligere om man gjør noe kjekt som ikke koster all verden.
4. De flinkeste iverksetter strengere sikkerhetstiltak når alle, eller mange, ansatte plutselig jobber hjemmefra. Myndighetene uttrykker bekymring for datasikkerheten i disse hjemmekontortider. Mange er vant til å jobbe på farten og fra bærbare enheter og telefoner, for den del, men ikke alle. Tenk gjennom egen datasikkerhet og hvordan kundenes sikkerhet skal ivaretas.
5. De flinkeste greier å ha to tanker i hodet på en gang og vet at krisen tar slutt en gang. Da gjelde det å være forberedt og ha brukt den tunge tiden godt. Hva har vi lært? Måtte vi ta i bruk nye måter å jobbe på som viste seg å fungere så godt at de kan bli permanente? Har vi brukt tiden til å etterutdanne ansatte? Ble det tid til å legge nye planer og strategier?
Og, ikke minst: Er det noe å hente i de krisepakkene som kommer som perler på en snor? Eller enda mer offensivt: kan vi påvirke innholdet i de krisepakkene som kommer slik at de treffer vår situasjon enda bedre? De flinkeste når fram til politikerne med sterke beskrivelser av hvordan de har det og hva som må til for å hjelpe."