Kommentar: Prometeus eller Odyssevs?
La oss si at norgeshistorien etter 1814 har tre distinkte, politiske faser. La oss si at vi er i den fjerde nå. På Stortinget hersker et politisk kaos. Noen må la seg binde til masten!
Odyssevs har latt seg binde til masten. Mannskapet har bivoks i ørene. Sirenene lokker. Maleri fra 1909 av Herbert James Draper / Wikipedia.
I gresk mytologi kan guden Prometeus tolkes ulikt, men han stjal ilden fra gudene og gav den til menneskene. I overført betydning gjør ilden menneskene uforutsigbare. Den brenner i hjertene våre, men leder ikke til rasjonelle helhetlige løsninger.
Da Odyssevs passerer Sirenenes øy på veg hjem fra Troja, vil han gjerne høre deres vakre sang selv om denne er kjent for å lokke sjøfolk til forlis ved øyas klipper. Mannskapet hans blir beordret til å til å ta bivoks i ørene for ikke å høre noe, og derfor heller ikke bli påvirket, mens han selv lar seg binde til masten.
Embetsmannsstaten
Forrige århundres store, norske historiker, Jens Arup Seip, gav perioden fra 1814 til 1884 betegnelsen «embetsmannsstaten». Den falt da parlamentarismen ble praksis i norsk politikk. Han mente nok at embetsmennene utgjorde et konserverende element og tviholdt på makten til en riksrettsdom snudde spillet i den folkelige, opposisjonens favør, representert først og fremst med Johan Sverdrup.
På 1970-tallet fremmet historikeren Francis Sejersted teorien om at embetsmannsstaten egentlig var et redskap for borgerskapet. De byttet politisk innflytelse mot stabilitet og forutsigbarhet. Seip fnøs av dette, men det får bli en annen historie.
Ettpartistaten
Etter embetsmannsstaten kom i følge Seip «flerpartistaten». Den var kjennetegnet av skiftende politisk flertall i Stortinget og derav svakt politisk lederskap. Da Arbeiderpartiet fikk rent flertall på Stortinget i 1945, kom i følge Seip «ettpartistaten» hvor Stortinget fikk mindre makt fordi denne ble samlet i partiet og fagbevegelsen på Youngstorvet, men styringsdyktigheten tiltok dramatisk, på bekostning av demokratiet vil noen si.
Flerpartistaten
Hva kom så etter dette? Etter Odvar Nordlis statsministerperiode på 70-tallet? Opp mot vår egen tid? Det er fristende å si at flerpartistaten vendte tilbake. Så er det også fristende å si at sist gang en slik benevnelse på en historisk periode hadde innholdsmessig bærekraft, ledet det til antidemokratiske strømninger, i Norge, men ikke minst i Tyskland.
På den annen side; flerpartistaten er mye mulig den mest demokratiske tiden etter 1814, fra 1884 til 1940 som i dag. Men noen må la seg binde til masten når Sirenene synger om lettvinte politiske gevinster i det som er blitt en uforutsigbar politisk hverdag i Stortinget hvor hvilket som helst parti kan bli enige om hva som helst med hvem som helst. Alt for å tekkes egne velgere i det mange oppfatter som et stadig mer polarisert og fragmentert samfunn.
Odyssevs fremfor Prometeus
Med andre ord; heller Odyssevs enn Prometeus. I alle fall når reisen vår er blitt like utrygg som førstnevntes i sin tid var. Bedre å binde seg til masten enn å la ilden få komme til å påføre oss ubotelig skade. Kommende skatteforlik, ja, likeens på andre viktige områder som for eksempel den maritime næringspolitikken. Hva med en ny maritim strategi som alle kan slutte opp om? Tross alt viser enigheten om Forsvarsløftet veg.
Kommentar v/ Sverre Meling, daglig leder i Maritimt Forum for Haugalandet og Sunnhordland